Nye toner fra Bank of England

USAs tidligere sentralbanksjef, Alan Greenspan, var i sin tid overbevist om at det finansielle markedet alltid ville opptre rasjonelt, at beslutninger som ble tatt var basert på utfallet av finjusterte matematiske modeller og at risikoinstrumentene man hadde gav optimal risikostyring. Det var altså et begrenset behov for å regulere markedene. De regulerte seg selv. Det var få bjeller som ringte for subprime lån og andre eksotiske høyrisiko lån. Markedet tilrettela for at folk lånte langt mer enn de hadde råd til. Disse lånene var velkalkulert risiko som i sin tid ville bli justert av markedskreftene. NINJA (no income, no jobs or assets) effekten ble oversett hos lånevillige kunder. Og banker og myndigheter lot det skje. Lite forstod jeg da om hvilke konsekvenser denne utviklingen ville ha for verden, Norge og oss som bank mange år frem i tid.

To år etter at sentralbanksjefen gikk av i 2006 stod store deler av den amerikanske bankbransjen på kanten av stupet. Mange raste utenfor, og skattebetalerne måtte blø. Greenspan, sammen med flere andre med regulatorisk makt i Washington, hadde hatt alt for stor tiltro til markedsmekanismene de hadde lest om i læreboken, og glemte å titte opp og vurdere det faktiske risikobildet. Viktigheten av solide banker med tilstrekkelig tilgang på likviditet var definitivt ikke på radaren. Retningslinjer for bankhåndtverk gjaldt ikke.

Finanskrisen satte et berettiget støkk i oss alle. I en verden som gjennom sitt siste tiår hadde tatt mange viktige skritt mot globalisering, var smitteeffekten stor. Tilgang på kapital og bankenes verdier forsvant, i større eller mindre grad, nesten over natten.

Med ett svingte pendelen fra den ene ytterligheten til den andre. Bankene hadde tatt alt for stor risiko, var alt for dårlig kapitalisert og tenkte kun profitt og egen vinning. Uavhengig av om det påvirket økonomisk vekst og verdens ve og vel, skulle bankene tøyles. Storbritannias tidligere sentralbanksjef, Lord King, gikk til og med så langt at han uttalte at bankfolk manglet moral sammenlignet med andre arbeidere. Mange glemte at ikke alle var uhederlige, at noen hadde drevet i tråd med god etikk og visdom. I Skandinavia ble det også gjort feil, men ikke av de dimensjoner vi så fra mange andre land. Vår egen krise på begynnelsen av 90-tallet hadde gitt en lærepenge som ble husket.

Resultatet var likevel en bølge av regulering mot bankmarkedet – i alle land, og med så stor kraft og fart at ikke alle konsekvenser har blitt overskuet. Mye har vært riktig, og ikke minst viktig, mens noe har blitt for strengt og raskt innfaset. Særlig tatt i betraktning de begrensninger det legger på vekstimpulsene i verdensøkonomien og kapitaltilgangen for små og mellomstore bedrifter.

Storbritannias nye sentralbanksjef Mark Carneys tale forrige uke gjorde meg derfor glad. Den canadiske økonomen som er hentet inn for å tenke nytt i Bank of England gav meg håp om at pendelen igjen er i ferd med å svinge, men da til en posisjon mellom de to ytterlighetene. Han uttalte at dersom bankene er regulert og organisert riktig, kan en «vibrant financial sector serve as a global good and a national asset». Dette er en ny tone fra en av de sentrale reguleringsmyndighetene i Europa, og jeg kunne ikke vært mer enig. Han advarte både Storbritannia og andre land mot å vende ryggen til banksektoren. Som han sa; globalisering har vært under «beleiring» siden finanskrisen og en finansiell fragmentert verden er lite hensiktsmessige både for verdensøkonomien og Storbritannias interesser. Fremover blir det altså viktig at vi som bank er solide og ikke tar på oss mer risiko enn hva vi kan tåle, men det må ikke dras ut i ytterlighetene-bankene må ha spillerom til å utøve den funksjon den er satt til, nemlig å samle og reallokere kapital på tvers av landegrenser og sektorer, dit hvor den kan skape den veksten verden sårt trenger.

Rune